logo Norsk Oprasangerforbund

 

Kort historikk om Norsk Operasangerforbund

av Tor Fagerland

Norsk Operasangerforbund (NSOF) ble etablert i 1926; den gang under navnet Norske Sangeres Forbund. Det var først 2 år senere, i 1928, at forbundet fikk sitt nåværende navn. Allerede i 1898 hadde skuespillerne fått sin egen fagforening - Norsk Skuespillerforbund, som i 1912 klarte å fremforhandle den første 12-måneders arbeidskontrakt for noen av sine medlemmer. Etableringen av NOSF var utvilsomt inspirert av erfaringene med forbedringen av arbeidsvilkårene til skuespillerne gjennom virksomheten til Norsk Skuespillerforbund. Sangernes arbeidsvilkår var stort sett preget av tilfeldigheter og og dårlige avtaler.

Sammenliknet med våre naboland, Sverige og Danmark, sto det heller dårlig til med operavirksomheten her til lands på 17- og 1800-tallet, noe som utvilsomt skyldtes at Norge den gang var en provins, underlagt begge land, helt fram til unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Det var først i 1928, da forbundet fikk nytt styre, og ble omdøpt til Norsk Operasangerforbund, at det ble fart i sakene. I samarbeid med organisasjonen Den Norske Opera, senere omdøpt til Det
Norske Operafond, ble det oppført ikke mindre enn 14 forestillinger av Lohengrin og 16 forestillinger av Tosca på Nationaltheatret dette året. Det ble imidlertid ingen planmessighet i operaoppførelsene utover på 1920 og 30-tallet. Dette til tross ble det oppført produksjoner som Aida, Tristan og Isolde og Cavalleria Rusticana/Bajazzo i denne perioden. Samarbeidsforholdet mellom NOSF og Det Norske Operafond var imidlertid ganske dårlig, hvilket resulterte i at NOSF ikke var samarbeidspartner i disse produksjonene. Gjennom store deler av 30-tallet var NOSF i vesentlig grad opptatt med å styrke den organisasjonsmessige siden ved virksomheten.

Operavirksomheten var stadig preget av dårlige avtaleforhold for sangerne, og situasjonen bleselvsagt ytterligere forverret 9. april 1940, noe som medførte en unntakstilstand for kunstnerisk virksomhet. Først etter at krigen var over, ble det første styremøtet i NSOF avholdt 20. juni 1945. I 1946 ble det opprettet en egen statlig operakomite, som først i 1952 leverte sin innstilling! Denne konkluderte med at opprettelsen av et eget operahus i Norge ikke var realistisk. Konklusjonen ble at Nationaltheatret skulle huse begge kunstarter, noe sangerne var klar over kom til å medføre en forfordeling av kunstartene hvor taleskuespillet kom til å bli dominerende. Dette resulterte i at det ble dannet et eget aksjonsutvalg som hadde etableringen av en egen operainstitusjon som sitt hovedformål.

Dette var også ambisjonen til brødrene Gunnar og Jonas Brunvoll, som gjennom etableringen av Norsk Operaselskap A/S i 1950, kom i et slags konkurranseforhold til NOSF, noe som skapte et særdeles dårlig samarbeidsforhold mellom disse. Etter flere utfordrende år ble endelig det statlige selskapet Den Norske Opera A/S etablert, noe som i sin tur resulterte i operakunsten endelig fikk sitt eget tilholdssted i 1959 i det tidligere Folketeatret på Youngstorget i Oslo. Dette innebar også at stridighetene mellom NOSF og Norsk Operaselskap ble bilagt. Norsk Operaselskap ble nedlagt, og institusjonens leder, Gunnar Brunvoll, ble Den Norske Operas første direktør. En ny æra i norsk operaproduksjon var innledet. I 1962 fant man det formålstjenlig at NOSF ble medlem i Norsk Musikerforbund (etablert i 1911), og i de kommende tiårene hadde NOSF forhandlingsrett i samarbeid med Norsk Musikerforbund. Sangernes egen organisasjon fikk således en mulighet til å påvirke lønns-, og arbeidsforholdene til sangerne. Især gjaldt dette de sangerne som var fast ansatt ved Den Norske Opera. Det står ikke til å nekte at det til tider kunne være et anstrengt forhold mellom de operaansatte sangerne og freelanserne. Begrepet livstidsansettelse var med på å stigmatisere motsetningene. Antall fast ansatte sangere ved DNO toppet seg omkring 1980, hvor det var nesten 30 fast ansatte sangsolister ved institusjonen. I løpet av de siste tiårene har mye endret seg hva angår ensemblepolitikken; en stadig sterkere tendens til å gå bort i fra "livslange" ansettelsesforhold, har medført at solistensemblet ved DNO&B er redusert til ca.10. Sangere engasjeres i dag stort sett for bestemte produksjoner, eller tidsbegrensede avtaleperioder. I 2001 ble Norsk Musikerforbund erstattet av Musikernes Fellesorganisasjon (MFO), og en 90 år lang fagforeningstradisjon var over. Norsk Musikerforbund var gått over i historien, og dermed også Norsk Operasangerforbunds tette bånd til det LO-organiserte NMF.

Dagens situasjon innebærer at NOSF fungerer annerledes enn under paraplyen til Norsk Musikerforbund. Som medlem av et langt større MFO, er NOSF i større grad "blitt overlatt til seg selv", til tross for den formelle tilknytningen til MFO. Forbundet synes imidlertid å ha livets rett, i og med at den totale operavirksomheten i Norge har økt betraktelig de siste par tiårene. Forbundets medlemsmasse har også økt dramatisk i løpet av det siste året, ikke minst på grunn av oppslutningen omkring en landsomfattende sangermønstring / audition, som fant sted ved DNO&B i februar 2016. Forbundets optimistiske ambisjon er å bidra til å sette fokus på den nasjonale operavirksomheten ved å stimulere såvel utøvere som publikum gjennom målbevisste prosjekter i årene fremover. Arbeidet med å styrke forbundets økonomi vil gå hånd i hånd med dette
prosjektarbeidet.

Ledere av Norsk Operasangerforbund: